Den kan komme hvor som helst, når som helst. På butikken, hjemme i sofaen, i dusjen, når hode treffer puta om kvelden. Aller helst finner den deg når du er alene. Som en god jeger angriper den deg når du er sliten og forsvaret er svekket. Som en kald, mørk vinternatt bretter den seg rundt deg. Fortiden, med alle dens minner og alle dens sår. Smerten er så ekte at den treffer som et slag i magen.

Dagene hvor fortiden hjemsøker meg. Jeg vil krype sammen under dyna, forsvinne fra verden. Slutte å eksistere. Implodere. Det er sagt at tid leger alle sår, men hva med arrene? Arrene vi skal leve videre med. Som ligger der som en konstant påminnelse. De som kan knekke deg, selv på din beste dag. De er der. De har grep om deg. Hvor enn du går, hva enn du gjør, så har du ikke sjans til å rømme fra dem. Så jeg blir liggende der, i endeløse stunder, og drukne i minner.

Dagene hvor jeg er et offer. Jeg tenker stakkars meg. Ingen vet. Ingen kjenner. Ingen ser. Meg. Men hva med deg? Hva med dem? Som har levd. Som kommer fra en fortid. Sorg. Smerte. Kamp. Krigerne forkledd i vanlige klær. Hun du går forbi på gaten. Han som aldri gjør noe ut av seg. Fortiden tilhører oss. Alle. Man kan ikke eksistere uten å legge tid bak seg. Likevel, på vår egen måte, gjør vi vår historie helt spesiell. Men sannheten er at enhver tragedie er bygd på de samme prinsippene.

Dagene hvor jeg aksepterer. Godtar. At jeg har vondt. Hvor jeg slipper smerten inn. Gråter. Og gjentar: hundre gode dager, én dårlig. Hundre gode dager, én dårlig – det er en seier i seg selv. For det handler ikke om å bli immun mot fortidens smerte. Vi må akseptere at livserfaringene har utvidet vårt sinn, og vi kan aldri gå tilbake til vår gamle dimensjon. På godt og vondt. De er begge en naturlig del av livet. Så mens jeg ligger der, sammenkrøllet under dyna, druknende i minner, gir jeg et løfte om å jakte på de gode dagene.

Dagene hvor latteren kiler magen min. Dagene jeg lever for. De som smaker bedre fordi jeg vet hva vondt gjør. Vi omtaler smerte som noe rent negativt, men som yin til yang, er det smerten som skaper kontrasten som gir lykke sin smak. Smerte lærer oss. Former oss. Bryter oss ned – og bygger oss opp. Sterkere. Smartere. Klare for neste utfordring. Ei jente på gaten, klar til kamp. Han du ikke legger merke til, som kriger mot demoner.

Dagene hvor vi åpner øynene. Ser. At livet er så mye mer. Med øyet for fremtiden, lærer vi av fortiden. Godt rustet. Klare for kamp. Klare til å gjøre dagene foran oss til de beste i historien.