Silje Johnsen : Bygger broen mellom indre sjeleliv og ytre virkelighet – gjennom å utforske koblingen mellom vitenskap, spiritualitet og evnen til selvutvikling.
«Jeg så henne på butikken i går. Hun så ikke godt ut. Hun har gått sykt mye ned i vekt, og så jævlig sliten ut. Lurer på hvordan det går med henne – hun kan ikke ha det bra! Å den stakkars datteren hennes. Lurer på hvordan hun også har det. Kan ikke være lett å ha en mamma som faller samme.»
De hadde rett. Det var det jeg gjorde. Jeg falt sammen. Knakk. Knuste. Under vekten av hverdagen. Løpebåndet med rutiner. Plikter. Gjøremål. Jeg kom aldri fram. Fikk aldri slappe av. Så jeg fortsatte. Jeg ga. Ga til jeg ikke hadde mer å gi. Og enda da var det ikke nok. Noe. Noen. Andre. Trengte mer. Krevde mer. Tok mer. Tok alt. Fra meg. Uten mulighet for å fylle på.
Så da jeg knuste, som et ekkelt lite insekt, under skoen på en voksen mann. Str. 46. 120 kg kraft. Sto alle rundt meg som tilskuere. Og så. Observerte. Sugde det til seg. Som næring. Så ringte de naboen. Venninna. Kollegaen. Og kanskje, til og med – mest sannsynlig – alle de gamle bekjente de noen gang hadde utveklset fornavn med. Å fortalte. Akkurat hva de hadde sett. Hvordan jeg knakk. Og knuste.
Vitenskap • Spiritualitet • Selvutvikling 
Legg igjen en kommentar