Demonene.

Som spiser deg opp innvendig. Til marg og bein. Til alt som er igjen er et stort, sort hull. Et mørke. Vår fysiske kropp er minimalisert ned til et skall, hvis hensikt er å skjule alt vi ikke er. Ikke glad. Ikke trygg. Ikke den jenta jeg jobber mot å være.

Redd. Bekymret. Forbanna. For fortidens demoner står og banker på. Sultene. Med løfte om ikke å forlate før jeg har matet dem. Med dårlige valg. Fyll. Krangler. Brutte relasjoner. Til jeg har revet ned alt jeg har jobbet så hardt for å bygge opp. Jeg skylder dem det. For de var der da alle andre dro.

Som en kjær venn – slipper jeg dem inn. Viser dem rundt. I livet jeg så stolt har bygd opp siden vårt siste møte. Som et naivt barn, sulten på kjærlighet, kaster jeg meg gledelig inn i selvdestruerende underholdning med dem. Som om der ikke er noe morgendag, ikke noe neste år. Ikke noe å se frem til. For et øyeblikk med nytelse.

De sier dagen i dag er min siste, og jeg lever som jeg prøver å glemme. Men jeg er her ennå, og jeg husker alt. Løftet om glede er nå forvandlet til anger. Alene. I ruinene fra det livet som en dag var så godt. Latter. Lys. Glede. Er nå krympet til intet mer enn fjerne minner.

Men jeg lar dem bruke meg. Igjen og igjen.