Ingen Spurte Meg

«Jeg så henne på butikken i går. Hun så ikke godt ut. Hun har gått sykt mye ned i vekt, og så jævlig sliten ut. Lurer på hvordan det går med henne – hun kan ikke ha det bra! Å den stakkars datteren hennes. Lurer på hvordan hun også har det. Kan ikke være lett å ha en mamma som faller sammen»

De hadde rett. Det var det jeg gjorde. Jeg falt sammen. Knakk. Knuste. Under vekten av hverdagen. Løpebåndet med rutiner. Plikter. Gjøremål. Jeg kom aldri fram. Fikk aldri slappe av. Så jeg fortsatte. Jeg ga. Ga til jeg ikke hadde mer å gi. Og enda da var det ikke nok. Noe. Noen. Andre. Trengte mer. Krevde mer. Tok mer. Tok alt. Fra meg. Uten mulighet for å fylle på.

Så da jeg knuste, som et ekkelt lite insekt, under skoen til en voksen mann. Str. 46. 120 kg kraft. Sto alle rundt meg som tilskuere. Og så. Observerte. Sugde det til seg. Som næring. Så ringte de naboen. Venninna. Kollegaen. Og kanskje til og med – mest sannsynlig – alle de gamle bekjente de noen gang hadde utvekslet fornavn med. Å fortalte. Akkurat hva de hadde sett. Hvordan jeg knakk. Og knuste.

… men det var ingen som ringte meg og spurte hvordan det går …

Før Deg

Var det ikke nødvendigvis så bra
Men det var rutiner. Og struktur. Og venninner. Mye latter. Og glede. En barnslig naivitet. Noe lett. Over meg – og min tilnærming til livet.

Det er sagt at når man går inn i kjærligheten, skal man ha tillitt til at man kan plukke seg selv opp, når det går i tusen knas.

Etter deg. Lærte jeg.
At jeg var svak. Ødelagt. Avhengig. Knust. Et konstant savn etter den tryggheten du ga meg. Du var så mye for meg.

Så jeg satt igjen. Å plukket opp bitene – som var altfor tung for meg å plukke opp. Sliten. I sorg. I savnet etter deg.

Men jeg ble sterkere. Formet av situasjonen. Villig til å gå veien videre – ikke fordi jeg ville, men fordi jeg måtte – gå uten deg.

Du har etterlatt dype spor. Og jeg skal gjøre dem til noe av det beste som har skjedd meg. Etter deg.

KNEKT

Sminken jeg tar på meg. Klærne jeg pynter meg i. Holdningen jeg bærer. Er alt en del av skuespillet.

Skuespillet jeg opptrer for folk i samfunnet. Skuespillet jeg tar med meg inn i familiære relasjoner. Skuespillet som først avsluttes i den stille stunden jeg står alene i dusjen.

De varme strålene treffer den kalde huden min. Musklene slapper av og masken faller. Jeg kjenner at jeg egentlig har gått med gråten i halsen hele dagen.

Jeg føler meg knekt. Jeg føler meg aldri god nok. Vekten av noe så minimalistisk som hverdagen, veier ti tusen tonn på skuldrene mine.

Ungen gråter. Huseieren klager. Og sjefen er sur. Sammensuriet som jeg kaller livet omsluker meg. Hjernen løper hamsterhjul, før natten tar meg med et jafs.

Klokken ringer trofast 06.30, for en ny dag i vente. Jeg kjører rutinene på repeat og tenker; i dag blir vel bedre.

Dama jeg er nå

Lett å dømme. Vanskelig å forstå. Et menneske som uttrykker sitt fulle, autentiske selv, uten skam eller skyldfølelse – men med selvtilliten som kommer etter en reise til helvette, og tilbake.

Det som formet oss. Skapte oss. Gjorde oss til akkurat den vi skal være. Produktet av reisen hit – og ikke et gjennomsnitt som skal ivareta andres komfort.

Kjærlighet

Kjærlighet. Jeg smaker på ordet. Kjærlighet. Løftet det gir smaker godt, det bærer en varm trygghet med seg. Et løft om en bedre dag, en lysere framtid. Bånd som knyttes og tid som investeres. Et løfte om kjærlighet.

Men hva er kjærlighet ?

Det finnes mange former for kjærlighet. En mors kjærlighet til sitt barn. En manns hjerte for sin kone. En kvinnes hengivenhet til sin elsker. Smilet som møter deg i speilbildet etter en lang dag. Behovet for å beskytte, ta vare på, verne om. Det å ønske noen andre godt. Når du gir av deg selv, selv om du ikke har mye å gi. Hjelpe, trøste, smile, le, og elske – sammen. Bekjentskap. Intimitet. Kjærlighet er følelsen som får deg til å sette en annens behov foran dine egne.

Men er det dette vi får ?

Få. Ta. Men aldri gi. Det 20. århundret, tiden hvor vi bruker mennesker og elsker ting. En kjærlighet for alt som kan kjøpes. Pupper. Kropp, Sex. Men aldri sjel. Vi jakter på alt som får oss til å føle oss godt, vi selger oss for et øyeblikk med nytelse. Men bærer åpne sår til hvorfor ingen vil elske oss, elske oss for den vi er. Hvordan vi forventer å få noe vi ikke er villig til å gi.

Men hva kan man forvente i moderne tid ?

Vi lever i en tid hvor mennesker er forbruksvarer. Vi kaster våre elskede til sides når en oppgradert versjon er tilgjengelig. Vi investerer sjeldent tid når det krever mindre å kjøpe en ny, enn å reparere en skade. Vi ser vårt eget indre potensiale, men dømmer andre etter omslaget. Følgere. Likes. Swipe. Next. Når sommerfuglene forlater, flyr kjærligheten med dem.

Men hvordan kan vi elske slik ?

Tørst på kjærlighet, sulten på nærhet. De få som er villige til å gi, krever ingenting tilbake. Gode hjerter lar seg bruke. Utnytte. Såre. Bare for å ha noen jeg kan kalle Min. Det er sagt at det finnes for mange middelmådige ting i livet til at vi kan la kjærligheten være en av dem. Men frykten for å være alene er skremmende. Intens. vond. Så vi tar til takke med det lille vi får – og krever ingenting mer.

I håpet om at vi en dag vil bli elsket slik kjærligheten lovte det skulle bli.

Opprør Mot Bygda

Født og oppvokst. Det var her vi kom fra, og her vi skulle bli. Plassen hvor alle kjente alle. Hvor barna kunne løpe hus imellom, uten at vi var bekymret for verken det ene eller det andre.

Bygda våres. Hvor du kjente både foreldrene, besteforeldrene og barnebarna. Plassen hvor minstebarna løp til butikken for å kjøpe røyk for foreldrene, bare med en håndskreven lapp som fullmakt. Det var her vi følte oss hjemme – og det var her vi følte oss trygg. Det var her vi ble født, og det var her vi skulle bli.

Med de samme gamle historiene som hadde levd på folkemunnen siden språkets første forming. Hvor du ikke kunne unnslippe dine medfødte vilkår basert på slektsnavnet du fikk fra fødsel. Oppropt i kirka – det var denne du sku være. På godt og vondt, var det de uskrevne reglene som selv den beste klasseklatreren ikke kunne stige i fra.

Bygda våres. Det var her vi kom til verden, og her vi skulle forlate den. Trofast mot bygdetrollet – og løfte om at vi aldri skulle tro, at vi er mer enn bygda sa vi var.

Demonene

Som spiser deg opp innvendig. Til marg og bein. Til alt som er igjen er et stort, sort hull. Et mørke. Vår fysiske kropp er minimalisert ned til et skall, hvis hensikt er å skjule alt vi ikke er. Ikke glad. Ikke trygg. Ikke den jenta jeg jobber mot å være.

Redd. Bekymret. Forbanna. For fortidens demoner står og banker på. Sultene. Med løfte om ikke å forlate før jeg har matet dem. Med dårlige valg. Fyll. Krangler. Brutte relasjoner. Til jeg har revet ned alt jeg har jobbet så hardt for å bygge opp. Jeg skylder dem det. For de var der da alle andre dro.

Som en kjær venn – slipper jeg dem inn. Viser dem rundt. I livet jeg så stolt har bygd opp siden vårt siste møte. Som et naivt barn, sulten på kjærlighet, kaster jeg meg gledelig inn i selvdestruerende underholdning med dem. Som om der ikke er noe morgendag, ikke noe neste år. Ikke noe å se frem til. For et øyeblikk med nytelse.

De sier dagen i dag er min siste, og jeg lever som jeg prøver å glemme. Men jeg er her ennå, og jeg husker alt. Løftet om glede er nå forvandlet til anger. Alene. I ruinene fra det livet som en dag var så godt. Latter. Lys. Glede. Er nå krympet til intet mer enn fjerne minner.

Men jeg lar dem bruke meg. Igjen og igjen.

Fortiden

Den kan komme hvor som helst, når som helst. På butikken, hjemme i sofaen, i dusjen, når hode treffer puta om kvelden. Aller helst finner den deg når du er alene. Som en god jeger angriper den deg når du er sliten og forsvaret er svekket. Som en kald, mørk vinternatt bretter den seg rundt deg. Fortiden, med alle dens minner og alle dens sår. Smerten er så ekte at den treffer som et slag i magen.

Dagene hvor fortiden hjemsøker meg. Jeg vil krype sammen under dyna, forsvinne fra verden. Slutte å eksistere. Implodere. Det er sagt at tid leger alle sår, men hva med arrene? Arrene vi skal leve videre med. Som ligger der som en konstant påminnelse. De som kan knekke deg, selv på din beste dag. De er der. De har grep om deg. Hvor enn du går, hva enn du gjør, så har du ikke sjans til å rømme fra dem. Så jeg blir liggende der, i endeløse stunder, og drukne i minner.

Dagene hvor jeg er et offer. Jeg tenker stakkars meg. Ingen vet. Ingen kjenner. Ingen ser. Meg. Men hva med deg? Hva med dem? Som har levd. Som kommer fra en fortid. Sorg. Smerte. Kamp. Krigerne forkledd i vanlige klær. Hun du går forbi på gaten. Han som aldri gjør noe ut av seg. Fortiden tilhører oss. Alle. Man kan ikke eksistere uten å legge tid bak seg. Likevel, på vår egen måte, gjør vi vår historie helt spesiell. Men sannheten er at enhver tragedie er bygd på de samme prinsippene.

Dagene hvor jeg aksepterer. Godtar. At jeg har vondt. Hvor jeg slipper smerten inn. Gråter. Og gjentar: hundre gode dager, én dårlig. Hundre gode dager, én dårlig – det er en seier i seg selv. For det handler ikke om å bli immun mot fortidens smerte. Vi må akseptere at livserfaringene har utvidet vårt sinn, og vi kan aldri gå tilbake til vår gamle dimensjon. På godt og vondt. De er begge en naturlig del av livet. Så mens jeg ligger der, sammenkrøllet under dyna, druknende i minner, gir jeg et løfte om å jakte på de gode dagene.

Dagene hvor latteren kiler magen min. Dagene jeg lever for. De som smaker bedre fordi jeg vet hva vondt gjør. Vi omtaler smerte som noe rent negativt, men som yin til yang, er det smerten som skaper kontrasten som gir lykke sin smak. Smerte lærer oss. Former oss. Bryter oss ned – og bygger oss opp. Sterkere. Smartere. Klare for neste utfordring. Ei jente på gaten, klar til kamp. Han du ikke legger merke til, som kriger mot demoner.

Dagene hvor vi åpner øynene. Ser. At livet er så mye mer. Med øyet for fremtiden, lærer vi av fortiden. Godt rustet. Klare for kamp. Klare til å gjøre dagene foran oss til de beste i historien.